Pilegrimsvandring med filosofiske samtaler over Dovrefjell

Som vi skriver på prosjektsidene innledet BUF i 2006 et 3-årig samarbeid med Ung kirkesang, Pilegrimsprestene i Hamar og Nidaros og Liturgisk senter. Prosjektet heter «På vandring gjennom livet» og retter seg i hovedsak mot aldersgruppen 12-18 år. Et hovedmål med prosjektet er å vurdere effekten av filosofisk samtale i kristne kontekster: Hvordan virker filosofisk-sokratisk samtalekultur inn på den enkelte ungdoms religiøsitet? Blir troen styrket eller svekket som følge av skjerpet kritisk sans og økt intellektuell årvåkenhet?

Vi har tidligere fortalt om vårt første filosofi- og pilegrimkurs på Lillehammer i januar 2007. Neste kurs blir siste helg i oktober på Granavollen, ved Søsterkirkene (ta kontakt for mer info). I mellomtiden var det imidlertid duket for vår aller første langvandring med innlagte filosofiske samtaler i dette prosjektet. Fra torsdag 16. til søndag 19. august 2007 vandret således 9 barn/ungdommer og 5 voksne fra ærverdige Budsjord gård ved Dombås til pilegrimsmålet Eysteinkirken på Hjerkinn – en distanse på ca. 35 km.

Det følgende er på langt nær noen fullstendig redegjørelse for alle tanker som ble satt i omløp denne helgen, men er mer å betrakte som en personlig stemningsrapport – en liten hilsen fra en bidragsyter som selv hadde stort utbytte av oppholdet og samværet.

Dovrefjell – Norges tak

Dovre er fjellpartiet – og nasjonalparken – som forbinder Syd-Øst- og Midt-Norge. Den gamle kongeveien går gjennom dette området, og har vært brukt av norske konger siden vikingtiden. Leden har også blitt brukt av talløse pilegrimer siden 1100-tallet på deres vei til Nidarosdomen. Så det var litt av et bakteppe vi hadde valgt for vår første vandring – historisk, kulturelt og naturmessig.

Oppnådde vi så – slik vi hadde håpet og forutsett – et fruktbart samspill mellom pilegrimsvandringen og de filosofiske samtalene? Døm selv.

Hvorfor gå pilegrim?

Hver morgen og kveld hadde vi en filosofisk samtale. En av dagene hadde vi også en samtale midt på dagen mens vi hadde en rast i vandringen. I den første samlingen brukte vi et enkelt åpningsspørsmål: «Hvorfor gå pilegrim?» Arrangementets yngste deltager, en 11 år gammel jente, svarte at hun hadde blitt med rett og slett fordi det hørtes morsomt ut. Hva var det hun tenkte kom til å bli morsomt med denne helgen? Å gå i naturen. En eldre deltager bygget videre på dette: Å være pilegrim handler vel så mye om å vandre i sinnet som å vandre i naturen. Men hva betyr så det å «vandre i sinnet»? En tredje foreslo at det har å gjøre med «forvandlingen av tanker og følelser». Nøkkelordet var «forvandling». Pilegrimsvandring, altså det å vandre i sinnet, dreier seg om en forvandling av sinnet, sa en av ungdommene, en forvandling som tilsvarer det vi forstår som religiøs «omvendelse». Men om vi så ikke skulle oppleve noen forvandling eller omvendelse i løpet av vandringen, har vi da ikke vandret i sinnet? Nei, det å bli klar over hva som foregår i bevisstheten vår – mengden av ubesvarte spørsmål og, ikke minst, ikke-problematiserte svar – er et vel så viktig mål for en pilegrim, og representerer en liten forvandling i seg selv.

Lykken er å vente på det gode

Om kvelden samme dag befant vi oss på koselige Fokstugu, midt på Dovrefjell og like ved et fuglereservat. Etter maten samlet vi oss rundt peisen for å gjennomføre vår andre filosofiske samtale. Denne utviklet seg til en refleksjon rundt begrepet lykke. En av ungdommene hevdet nemlig at lykken er størst når vi, idet vi, ser frem til noe godt. Det er med andre ord større lykke i forventningen enn i oppnåelsen av det forventede. De yngre barna var imidlertid mer enige med en av de voksne når hun sa at forventning og oppnåelse er like viktige ingredienser i lykken. De to utfyller hverandre, og kan ikke adskilles.

Hvorfor filosofiske samtaler?

Neste morgen lurte et av barna på hvorfor vi egentlig har filosofiske samtaler. Filosofen stilte like godt spørsmålet til gruppen som foreslo at akkurat som kroppen trenger øvelse og trening for å holde seg i form, trenger også hodet og bevisstheten trening og praksis. Og igjen ble det fremhevet – av en av ungdommene – at filosofisk praksis hjelper oss til å bli klar over de mange spørsmål og svar som vi går og bærer på uten helt å vite det. Utsikten til en større grad av bevissthet er altså en grunn i seg selv til å ha filosofiske samtaler.

Tilgivelse = borttagelse av synd?

Om kvelden kom vi – etter arrangementets lengste dagsvandring – frem til Hageseter ved Hjerkinn hvor vi hadde leid en turisthytte. Her hadde vi en samtale med utgangspunkt i 2. Samuelsbok, 12. kapitel hvor profeten Nathan refser kong David for å ha drept Uria og for å ha giftet seg med konen hans. Selv om vi leste teksten høyt flere ganger viste det seg meget vanskelig å gjenfortelle handlingsforløpet med egne ord, så vi brukte først litt tid bare på å bli kjent med selve historien. Deretter forsøkte vi å spore opp de mest kontroversielle eller problematiske stedene i teksten. Ifølge gruppen var dette når David sa «Jeg har syndet mot Herren,» hvorpå Nathan svarte «Så har også Herren tatt bort din synd; du skal ikke dø». Spørsmålene som opptok gruppen var: Skal dette forstås slik at det er tilstrekkelig å innrømme sine synder for å få dem fjernet? Og dersom synden er tatt bort, er man dermed også tilgitt? Hva er egentlig forholdet mellom tilgivelse og synd? Vi kjempet med disse vanskelige, men interessante spørsmålene en god stund før vi fant det for godt å «call it a day».

En foreløbig konklusjon...

Etter denne helgen fremtrer det tydeligere (etter undertegnedes mening) hvilken stor verdi som ligger i å tilstrebe filosofisk-analytisk tilstedeværelse i kombinasjon med religiøst-mystisk nærvær. Ja, helgen viste seg å bli på samme tid opplysende og oppvekkende, om man kan si det slik – selv for undertegnede som ikke regner seg som personlig kristen. Den jevne, men aldri monotone vandringen, for det meste i taushet i det nesten magiske fjellandskapet, time etter time, forårsaket en lett kakofoni av indre stemmer og fornemmelser i deltagernes sinn (iallefall i undertegnedes), en kakofoni som fikk de derpåfølgende strukturerte filosofiske samtalene til å fremstå som like etterlengtede og fyldestgjørende som de deilige kveldsmåltidene. Vandringen gjorde oss sultne, fysisk og åndelig. Men selv om kroppene våre var relativt møre etter en lang dag i fjellet, var sinnene våre merkelig nok oppmerksomme og årvåkne som aldri før. Man kunne kanskje si det slik: Slik tidebønnene var stadig tilbakevendende høytider for ånden var de filosofiske samtalene stadig tilbakevendende høytider for det rasjonelle, reflekterende selvet.

Bilder: Johanne Førland Russdal-Hamre
Tekst: Øyvind Olsholt
Diskuter denne artikkelen

Siden opprettet: 03.09.07. Sist endret: 04.09.07 00:56.