Rapport fra Kunst og filosofi-prosjekt

Museet for Samtidskunst, høst 1997

Høsten 1997 gjennomførte vi sammen med Elisabet og Eva filosofiske samtaler med i alt åtte ungdomsskoleklasser fra forskjellige Oslo-skoler. Samtalene utspant seg i forkant av selve omvisningen på museet. Som utgangspunkt for samtalene fremførte vi (Ariane og Øyvind) en sketsj for elevene hvor vi forsøkte å rette oppmerksomheten mot sentrale kunstfilosofiske temaer som f.eks. forholdet mellom bilde og virkelighet og mellom idé og skapelse. Vi drøftet også spørsmål knyttet til hvem vi «egentlig» er og forholdet mellom vårt indre og vårt ytre.

Bakgrunnsidé

Estetikk er en egen genre innenfor filosofien og det er derfor nærliggende å tenke den tanke at filosofisk kompetanse burde kunne virke berikende innen kunstformidling generelt. Tanken bak dette konkrete prosjektet var derfor å prøve ut hvordan et samarbeide mellom kunstpedagoger og fagfilosofer ville kunne arte seg i praksis. Dette ble gjort ved å ta imot skoleelever til kombinert filosofisk samtale og omvisning på museet. Vi valgte ut ungdomsskoletrinnet som en interessant aldersgruppe eftersom vi antok at ungdommer i denne alderen har nådd et visst refleksjonsnivå samtidig som de har mindre arbeidspress på skolen enn elever ved den videregående skole. Det vi særlig ønsket å oppnå hos elevene var en større grad av bevissthet rundt problemstillinger knyttet til kunst og filosofi.

Prosjektet ble tilpasset museets daværende utstilling og vi valgte å ta opp filosofiske problemstillinger knyttet til denne. Et hovedtema var spørsmålet om virkelighet; hva som er mest virkelig. Dette er et hovedtema ikke bare innen filosofiens historie, men også innen kunsten; forholdet mellom virkelighet og bilde/representasjon er sentralt i hele den vestlige kunsttradisjon. Som undertemaer under dette hovedtema tok vi opp:

Gjennomføring

Efter at kunstpedagogene hadde tatt imot elevene og gitt dem en liten introduksjon til besøket, ble de så ført til et stort rom hvor filosofene selv fremførte en dialog/sketsj for elevene. Elevene var overhodet ikke forberedt på dette; de hadde kun blitt forespeilet å møte to filosofer, ikke å bli fremvist en sketsj. Sketsjen handlet om to unge mennesker, «Øyvind» og «Ariane», som hadde rotet seg bort under et museumsbesøk. De kommenterte to kunstverk som de møter i et rom. «Kunstverkene» var kopier av autentiske kunstverk, henholdsvis «One and three chairs» av Joseph Kosuth og «Portrett av par» av Mette Tronvoll. Efter fremførelsen delte vi klassen i to, hver halvdel med sin kunstpedagog og én filosof, og hver av gruppene gjennomførte så en «filosofisk samtale» med klassen med utgangspunkt i de nevnte temaer. Samtalene pågikk omlag en halv time, alt efter evnen til konsentrasjon blant elevene og nivået på samtalen. Det var her filosofen som hadde hovedansvaret, mens kunstpedagogen sto fritt til å delta. Efter dette brøt vi opp og gikk over til selve omvisningen. Kunstpedagogen tok her over ansvaret mens filosofen sto fritt til å komme med innspill. Vi hadde valgt å konsentrere oss om kun noen få kunstverk som altså spilte på de valgte temaer. Et verk må nevnes spesielt, da det tok opp en ny filosofisk problematikk, nemlig Kosuths «One and five clocks» som avstedkom refleksjoner rundt tidens vesen.

Vurdering

Det var spennende å oppleve hvor forskjellige klassene var. Og faktisk skulle det vise seg at de ungdommene vi trodde vi hadde størst grunn til å frykte, nemlig de typiske «bråkmakerne», var de som det var morsomst og mest spennende å møte! De kom riktignok til stadighet med håpløse, tåpelige og tilsynelatende helt irrelevante utspill, men nettopp slike utspill var utmerkede springbrett for oss for å bygge opp og dra igang filosofiske samtaler. De «snilleste» klassene viste seg på den annen side ofte å være våre verste utfordringer da de var vanskeligere å få til både å komme med innspill og til å forfølge en bestemt tankerekke.

Reaksjonene på opplegget var også delte. De ivrigste klassene kom selv med utspill allerede under fremførelsen av dialogen – som da ikke lenger ble en ren fremførelse hvor elevene var passive tilskuere, men istedet en interaktiv diskurs. De fleste klassene oppfattet imidlertid dialogen som det den var tenkt å være; en sketsj. Enkelte falt også litt ut og syntes det ble for teoretisk og vanskelig og stemplet vel antageligvis dialogen som «kjedelig».

I slike tilfeller var det spesielt viktig at vi i den påfølgende samtale kom med utspill som kunne vekke dem – enten ved å provosere eller ved å henvende oss direkte til dem som åpenbart ga uttrykk for misnøye. Erfaringene var således blandede; enkelte ganger syntes vi at vi fikk til en god utvikling innen samtalen med elevene og det virket som om de ble engasjerte og fikk noe å tenke på. Vi fikk mange spennende og tankevekkende utspill. Med andre klasser gikk det heller tregt.

Videre kan bemerkes at det ofte var kinkig å få elevene i tale om de temaene vi ønsket at de skulle reflektere over. Dette skyldes nok for en stor del at de hverken er vant til å diskutere slike problemstillinger fra tidligere eller er familiære med slike fra bøker/undervisning. Dette med kunst og filosofi er nytt og fremmed for dem og krever nok derfor en viss tilpasning og innøvelse. Og fikk vi dem først i tale, hadde samtalene svært lett for å utarte til irrelevante sidekommentarer og usaklige innspill. Tydeligvis er elevene totalt utrenet i det å skulle forfølge en tanke muntlig (hvilket nok er en utvetydig indikasjon på at de heller ikke er istand til en slik undersøkelse ved sin egen indre tanke). Vi skal på den annen side ikke underslå det faktum at vi selv er utrenet i dette å skulle filosofere med barn og ungdom og at resultatet helt sikkert ville blitt jevnt over bedre dersom vår erfaringsbakgrunn hadde vært rikere. Men når det er sagt, skal det også sies at vi i mange av klassene oppnådde bemerkelsesverdige resultater hos elevene. Glimtvis kunne vi ane at de var iferd med å åpne seg for oss og for hverandre. Det er fra disse plutselige «moments of truth» vi i det store og hele henter inspirasjonen til vårt arbeide med filosofi og ungdom. Vårt arbeid som filosofer med barn og unge handler for en stor del nettopp om å bruke vår filosofiske bakgrunn som et brekkstang for å åpne de psykologiske, sosiale og institusjonelle grenser som hindrer dialogisk kontakt mellom medmennesker.

Denne aldersgruppen er tildels allergisk mot teoretiske utlegninger så det var en utfordring for oss å gjøre stoffet levende for dem. Alt i alt synes vi responsen var ganske god. Heldigvis kan 14-åringer være temmelig åpenhjertige så det er ingen umulighet å finne ut hva de mener om dette og hint (vi filosofer var for eksempel håpløst umoderne og lite kule – og stygge var vi også!).

Erfaringen viser at det var klart mer positivt å få elevene på besøk forholdsvis tidlig på dagen. De gruppene som kom efter skolefri syntes langt mer slitne og var vanskeligere å engasjere enn de som kom om morgenen.

Avsluttende kommentar

Vi synes dette så langt har vært et spennende prosjekt hvor vi har lært mye, både om oss selv, om kunst, og om formidling – og hvor vi har måttet ta i bruk andre deler av oss selv enn det vi er vant til ut fra vår bakgrunn som fagfilosofer. Å formidle kunst og filosofi til ungdom krever åpenbart helt andre virkemidler enn innarbeidet retorikk og pedagogisk korrekt tilretteleggelse. Det som i langt større grad syntes å appellere til de unge var enkelt engasjement og almenmenneskelig åpenhjertighet. Forsåvidt vi således maktet å blottstille oss selv overfor elevene, dvs. gjøre oss nakne og «uprofesjonelle» slik at vi kunne møte dem individuelt og personlig – altså ikke som fagfilosofer overfor skoleelever, men som menneske overfor menneske – i samme grad forekom oss samtalene som vellykkede og givende. For begge parter!

Siden opprettet: 2003. Sist endret: 09.10.06 13:09.