Sluttrapport fra filosofiprosjekt – Norsk Telemuseum, høst 2001

Prosjektets idé

Tanken med å legge til rette for filosofiske samtaler i forbindelse med omvisning på museet var at elevene dermed skulle gis rom til å reflektere over temaer (fortrinnsvis) knyttet til kommunikasjon og teknologi for således selv å være med på å skape en mer helhetlig og overbyggende ramme rundt besøket. De filosofiske samtalene var ment som et fordypende supplement til omvisningene hvor fokuset for det meste ligger på kunnskapsformidling knyttet til selve utstillingen. I samtalene skulle vi med utgangspunkt i elevenes egne tanker forsøke å åpne opp for nye og dypere aspekter ved både kommunikasjon og teknologi – som jo er størrelser som de aller fleste av oss, såvel barn og voksne, i det daglige liv har en tendens til å ta for gitt.

Praktisk gjennomføring

Prosjektet gikk over fem dager. Tre av dagene kom det 6. klasser, den første og siste dagen var det besøk av 9. klasser. Hver av dagene kom det to skoleklasser. Hver klasse ble så delt i to. Før lunsj hadde den ene klassen filosofiske samtaler ledet av oss (altså fordelt på to grupper) mens den andre hadde omvisning med museets guider og tid til fri disposisjon. Etter lunsj byttet vi om på klassene. Sammenlagt hadde vi altså ti samtalegrupper hver i forbindelse med dette prosjektet.

Organisering av samtalegruppene

Samtalegruppene besto av 10 til 15 elever samt én filosof som samtaleleder. Stort sett var en av klassens lærere med på hver gruppe – ikke for å delta, men for å observere. Noen ganger grep læreren inn for å holde orden på elever som hadde problemer med å holde seg i ro. Det hendte også at læreren selv kom med innspill til samtalen, men det hørte til sjeldenhetene. I en klasse hvor elevene hadde store problemer med å si noe tok læreren selv initiativ for å aktivisere elevene. Hun delte elevene inn i små grupper og ba dem samtale rundt noen spørsmål hun gav dem. Hun syntes kanskje det gikk litt tregt og kunne ønske seg at vi satte dem mer i sving med forskjellige oppgaver. Men derved fratok hun elevene muligheten til å prøve ut den filosofiske samtaleformen fullt ut, og prøve å finne en trygghet i den.

Noen av samtalene ble innledet ved at elevene stilte oss spørsmål: Hvem var vi? Var vi ordentlige filosofer? Hva gjorde vi her? Tjente vi mye penger på dette (mange elever var forøvrig opptatt av dette med penger)? Når slike spørsmål dukket opp helt i starten, tok vi oss god tid til å svare og forsøkte deretter å pense samtalen over på temaer som hadde med museet å gjøre. Ellers var det stort sett vi som innledet med å si litt om hvem vi var og/eller stille spørsmål til dem knyttet til deres besøk på museet. Vi spurte f.eks. hva de forventet av besøket, om de opplevde et slikt museum som meningsfylt, hvilket forhold de selv hadde til telefoner, hvorfor vi overhodet kommuniserer med hverandre og om det er mulig å tenke seg et liv uten noen som helst form for kommunikasjon.

Hva skjedde i samtalene?

Mange av elevene var tydelig uvant med en samtale hvor hensikten var å trenge dypere ned i og inn i et spørsmål eller en tematikk. De hadde ingen problemer med å eksemplifisere f.eks. bruk av mobiltelefon, nesten til det kjedsommelige, men da vi spurte dem om de snakker på en annen måte eller om andre ting når de bruker mobiltelefon enn når de møter noen ansikt til ansikt, da ble de ofte mer i villrede. Da ble det gjerne en liten tenkepause og vi måtte kanskje hjelpe dem igang. For eksempel spurte vi hvordan en bestemt type melding eller talehandling best burde meddeles: som tekstmelding, over telefon eller ansikt til ansikt. Tilsvarende vanskelig var det å svare på hvorfor vi overhodet snakker sammen. Nå er det ikke så rart om de trengte litt hjelp for å komme igang her. Hverken voksne eller barn er idag spesielt vant til å samtale åpent om slike underliggende spørsmål. Slike «rare» spørsmål blir for det meste bare liggende – ugjennomtenkt, ufordøyd og uoppdaget.

Desto morsommere var det å se at det i flere grupper viklet seg ut tanketråder som klart beveget seg under spørsmålenes overflate. For eksempel var det en elev som mente at kommunikasjonen som utspant seg på chat kunne være mer interessant enn annen samtale nettopp fordi den ikke hadde noe bestemt formål. En annen konkluderte en lengre diskusjon om lykke med at lykken er av paradoksal natur: vi oppnår den bare når vi lar være å strebe etter den. Og eleven tilføyde, noe pessimistisk, men ikke mindre klartskuende: all teknologien i det moderne samfunnet gjør det umulig for oss å oppnå lykke fordi den hele tiden krever av oss at vi anstrenger oss for å videreutvikle den, vi kan liksom aldri bli tilfreds med det teknologiske nivået vi til enhver tid befinner oss på. Eleven mente imidlertid ikke at vi derfor burde avskaffe all teknologi. Men vi burde så absolutt bli mer klar over motsetningsforholdet som eksisterte mellom teknologi og menneskelig lykke.

Tematisk var vi innom ganske mye i løpet av disse ti samtalegruppene. Stort sett forsøkte vi som sagt å dreie samtalene i retning av spørsmål knyttet til kommunikasjon og teknologi. Og i denne forbindelse var det mange forskjellige tanker som dukket opp, f.eks. spørsmål knyttet til sannferdighet og muligheten for å lure hverandre ved bruk av de forskjellige kommunikasjonsformene. Her kom gruppene frem til forskjellige svar. Noen mente at det er lettere å lyve når vi skriver en tekstmelding fordi det virker mer uforpliktende. Andre hevdet at vi lettere tyr til usanne utflukter når vi står ansikt til ansikt fordi vi ikke klarer å såre et annet menneske når vi har det foran oss. På denne bakgrunn ble det også gitt forskjellige svar på spørsmålet om det er akseptabelt f.eks. å «slå opp» med kjæresten pr. tekstmelding: de som hevdet at de lett ville forstille seg ansikt til ansikt hevdet at dette var en akseptabel måte å gjøre det på, de andre ikke.

Spørsmål knyttet til forskjellige måter å kommunisere på ble også tatt opp, også hvordan telekommunikasjon påvirket elevenes hverdag. Mange hevdet at de ville få store problemer om de plutselig ble fratatt muligheten for telekommunikasjon, at de isåfall ville kjede seg «til døde». Men de trodde allikevel ikke at menneskene kjedet seg noe mer før telefonens oppfinnelse, eller at de snakket mindre. De snakket bare med færre mennesker, og de som ikke hadde mulighet til å se andre mennesker, de sang istedet eller snakket med dyr! En jente mente også at det var mye mere spennende å motta brev tidligere, da kommunikasjonen gikk langsomt og man ikke hadde muligheten til å ringe hver dag. I et par av gruppene undersøkte vi også muligheten av et ikke-kommuniserende menneske, men dette ble blankt avvist: mennesket klarer ikke å la være å kommunisere, om det ikke gjør det frivillig, gjør det det ufrivillig. Dessuten er det både viktig og gøy å kunne snakke sammen, selv om vi noen ganger anstrenger oss for ikke å kommunisere f.eks. sinnstilstander som vi ønsker å holde for oss selv.

I én gruppe gikk praten livlig om temaer som «mening», «død», «sjel» og «sannhet». Her var elevene åpenbart eksistensialistisk interessert og ville omtrent ikke gi seg da tiden var omme. I en annen gruppe brukte vi mesteparten av tiden til å diskutere muligheten av såkalt «teleportering» (trådløs forflytning av materie), f.eks. å forflytte et menneske fra et sted til et annet via en telefonlinje eller radiobølge. Dette er et kjent begrep innen science-fiction genren og noe tydeligvis alle barna i gruppen hadde hørt om. I denne forbindelse diskuterte vi også om det er mulig å redusere et menneske til en formel som en maskin kan forstå og dermed sende videre som f.eks. radiobølger. Hovedsamtalen denne timen dreide seg imidlertid om hva et menneske er, menneskets forholdet til dyr o.l.

Konklusjon

Vi bestrebet oss hele tiden på å la barna selv komme til orde med sine tanker. Dette kunne noen ganger føre til at det oppsto pauser i samtalen hvor ingen sa noe. Dette at vi som voksne ledere avsto fra å ta «styringen» over gruppen var noe de åpenbart ikke var helt fortrolig med. De tok det i utgangspunktet for gitt at vi var kommet der for å «underholde» dem. Men det tok altså ikke lang tid før de var med på notene og i løpet av 5-10 minutter var samtalen godt igang i de fleste gruppene. Til tross for dette, og til tross for at vi hadde delt klassen i to mindre grupper, var det imidlertid ikke mulig å få alle barna på banen i løpet av våre tilmålte 45 minutter. Vi anslår løselig at gjennomsnittlig halvparten av elevene tok ordet i løpet av samtalene. Dette gjennomsnittet skal da forstås slik at i noen grupper var deltagelsen på rundt 70-80% mens den i andre var nede på 20-30%.

Mange av barna ga uttrykk for at de syntes det var riktig artig å være med på disse filosofiske samtalene og gjerne kunne tenkt seg mer av dette. Andre signaliserte at dette var noe de følte seg litt fremmed i forhold til. Men at alle fikk noe nytt å tenke på etter disse samtalene er vi ikke i tvil om.

Siden opprettet: 2003. Sist endret: 09.10.06 13:09.