Transkripsjon fra sesjon med ungdomsskoleklasse – Museet for Samtidskunst, høsten 1997



[...]

Eva: Nå har jo dere vært her en del ganger før.
Klasse: Ja, ja, nei
Eva: Alle ingen? Er det noen som ikke har vært her? Nei. Alle sammen? Velkommen hit. Jeg heter Eva, og vi skal ha litt å gjøre med hverandre idag. Først i begynnelsen, og så møtes vi igjen etterhvert, men det er ikke jeg som skal være på en måte hovedperson idag.
Klasse: Det er ikke du som er filosofen?
Eva: Jeg er filosåfisk, men ikke filosåff! Neida jeg tøyser.. Nei, det er ikke jeg som er filosofen. Men kan man se på noen at de er filosofer, forresten?
Klasse: Nei.
Eva: Dere måtte spørre?
Klasse: Ja.
Eva: Hva er en filosof da, hvis ikke man kan se det på en?
Gutt: En som studerer noe spesielt som han liker å studere
Annen gutt: Alle er filosofer
Eva: Trond – hvordan kan du si at alle er filosofer?
Trond: Jo, det sier jeg bare.
Eva: Begrunn det – det er et filosofisk spørsmål. Trond – fortell da! Hvorfor er det sånn? Hva er det som er filosofisk siden alle kan være filosofer eller filosofiske?
Trond: Fordi alle tenker over ting..
Eva: Nettopp. Fordi alle tenker over ting. Men likevel er det mange som har et bilde av hvordan en filosof kan se ut. Hva er et typisk kjent utseende for en filosof?
Gutt: Rimelig speisa
Gutt: Langt skjegg
Eva: Langt skjegg, ja. Er det noen som kan navnet på noen filosofer?
Klasse: Sokrates, Platon, Aristoteles.
Eva: Du verden, her er det jo masse navn! Dere kan navnet på de som levde for ca 2500 år siden.
Gutt: Og Jostein Gaarder
Eva: Ja, Jostein Gaarder er egentlig ikke noen filosof, men han skriver om filosofi for det. Hvorfor kjenner vi til han så godt nå?
Gutt: Fordi han skrev Sofies verden.
Eva: Ja. Og den handler jo om filosofer og filosofi. Og om det å tenke...filosofisk på en måte.
Idag skal vi snakke noe om kunst, men vi kommer ikke til å jobbe med kunst slik dere pleier å gjøre. Vi sitter bare i et rom, og vi kommer ikke til å snakke om det bildet som henger over dere der. Vi skal se på noe etterhvert, og så skal vi diskutere temaer i forhold til de bildene vi skal se på. For det er mest bilder. Spørsmål?
Klasse: Hva er klokka?
Eva: Ja, det skal vi kanskje komme tilbake til, der spørsmålet der: Hva er klokka og hva er tid.
Gutt: Hva er egentlig tid?
Eva: Ja, hva er egentlig tid? Det kan dere tenke på! Hva gjør klokka?
Gutt: Den går.
Eva: Ja, forhåpentligvis. Men er det en klokke selv om den ikke går?
Klasse: Ja.
Gutt: Da er det en ødelagt klokke, da!
Eva: Ja, men hva er det en klokke gjør da?
Gutt: Viser tid.
Annen gutt: Viser når du skal stå opp.
Tredje gutt: Hva er tid?
Eva: Hva er tid, ja. Der våknet du opp!
Gutt: Tid er det vi bruker på å beskrive hvor lang tid jorden bruker på å gå rundt seg selv.
Annen gutt: Jamen, hva er tid?
Eva: Ja, det er en måte å bruke tiden...til måling av døgn og sånn. Men oppfattelse av tid har jo som regel ikke noe med dét å gjøre. Når du synes at tiden går fort, og tiden går sakte... Når du mister bussen, og det er 40 eller 45 minutter til neste buss går, – da føles de minuttene veldig lange i forhold til når du er i en litt morsommere setting.
G: Jamen da kan en jo finne på noe morsomt.
Eva: Det høres veldig bra ut! Da er du en som prøver å få tiden til å virke konstant. Men for oss andre kan tiden virke veldig forskjellig, skjønner du hva jeg mener? Har man det gøy så flyr tiden, har man det kjedelig så har man det kjedelig. – Så går vi opp.

Klassen setter seg på stoler i utstillingen



Øyvind: Endelig et rom for oss selv! (En gutt spiller på slurva.) Hva synes du om dette museet? (En annen blåser) Det var ganske rare gjenstander der nede, det var et sånn lerret som var strukket oppover..
Ariane: Her er enda et lerret.
Øyvind: Her er et lerret til, ja.
Ariane: Det er ålreit! Tenk å la seg stille ut på et museum på den måten her!
Øyvind: Det er veldig rart på en måte, hva skal...er dette et kunstverk, eller? Det står ikke noe her.
Ariane: Det står noe bak her.
Øyvind: Gjør det? Hva står det for noe, da?
Ariane: Navnet til kunstneren og litt sånn
Øyvind: Hva heter bildet, da?
Ariane: Ariane og Øyvind står det!
Øyvind: Ariane og Øyvind, ja. Det er noe kjent...
Ariane: Det gulrothåret der har jeg sett før..
Øyvind: Haha. Hvorfor står de sånn?
Ariane: Det er teit, ikke sant
Øyvind: Det er litt merkelig. Men det er tydeligvis en del av utstillingen her på museet, da
Vakt: OIOIOI! Hei, ikke sett deg på denne stolen her, den er en del av utstillingen, så.. det er ikke tillatt. Det er visse regler som publikum må forholde seg til her på museet, og det er blant annet at når det er utstillinger her, så er det ikke lov å røre eller sitte på...
Øyvind: Det er ikke en stol til å sitte på altså?
Vakt: Nei.
Øyvind: Det er en utstillingsstol?
Ariane: Det er den samme som den benken ute i korridoren der, sikkert.
Øyvind: Men det er lov å sitte på den benken der ute! Hva er dette for noen greier da?
Fnising. Vakten går ut av rommet.
Ariane: Det er en stol.
Øyvind: En stol ja. En vanlig stol. Og det der da? Det er et bilde av en stol.
Ariane: Der står det noe.
Øyvind: Hva står det der da.
Ariane: «En og tre stoler» står det.
Øyvind: Her står det også noe: «Stol: Sittemøbel med rygg også armer, betød opprinnelig et stillas, et underlag, og gikk og til å betegne selve setet. Alt i oldtiden i alminnelig bruk i Middelhavslandene, både som lenestol og lettere klappstol».
Ariane: Det er definisjonen av stol, det! Og så er bildet av stolen der.
Øyvind: Og der er bildet av den samme stolen, men som det ikke går an å sitte på. Det går vel ikke an å sitte på et bilde? Sannsynligvis?
Ariane: Kan vel ikke sitte på et bilde vel!
Øyvind: Jo, kom så skal jeg vise deg.
Latter...
Øyvind: Men dette er et kunstverk.. En ting er at det er vanskelig å se at det er et kunstverk, men det er det. Og det er vanskelig å se at dét er et kunstverk, men det er det også. En stol. Tre stoler..
Ariane: Men du, det er jo så døvt! Jeg kunne jo ta hvilke som helst stol hjemmefra som hadde vært bedre enn den der! Og så kunne jeg bare kommet til Museet for samtidskunst og så kunne jeg sagt: Hvis dere vil gi meg ti tusen, så kan dere få lov til å stille ut denne her.
Øyvind: Du kan ta med deg din egen stol, og plassere den på et strategisk sted på museet, sette opp et navneskilt, og så er det et kunstverk. Men vi må jo tro at kunstneren – han kaller seg sikkert kunstner – som har laget dette her, har en mening med det. Det må vi tro. Det er del av vår forventning når vi møter Museet. Men – «tre stoler». Det er jo tre objekter her. Her er en søyle, her er en stol, og her er en søyle. Tre ting. Bildet av stolen, forklaringen på hva stolen er...
Ariane: Det er satt opp sammen, og da er det liksom et kunstverk.
Øyvind: Ja, men hva er det han vil si med det?
Ariane: Han vil si at de tanker vi har i hodet når vi tenker på «stol», – de står dér. Det må jo være det, ikke sant? Og så er selve stolen dér, og bildet av stolen dér. Det er jo klart? Og så er det liksom samme stolen som er alle steder, ikke sant, bare forskjellige...
Øyvind: Men hva er vitsen med å fortelle oss det? Hva er vitsen med å fortelle oss at vi kan ha «stol-tanken» i hodet, og at vi har bildet, og selve stolen, hva er vitsen med å skille mellom de tre områdene?
Ariane: Vet du hva? Det der er jo bildet av den.
Øyvind: Ja, det er bildet av den samme stolen
Ariane: Ja, men for å kunne lage den stolen der, så må du først ha tanken på hvordan stolen skal være. Da kommer dén foran den, da, og så kommer dén foran dén.
Øyvind: Hva mener du med foran?
Ariane: At den kommer først. Først har vi tanken, og så kan vi lage stolen.
Øyvind: Så vi får en sånn rekkefølge her, ja. Når en stol skal bli til, må du først ha tanken, og så, ut fra tanken, så kan du lage selve stolen. Og når du så har stolen, så kan du ta et bilde av stolen. Så stolen, som vi vanligvis har lov til å sitte på – men ikke her – er en kopi av tanken. Kan vi si det? Og at dette her – bildet – er en kopi av stolen igjen?
Ariane: Er det noe vanskelig, da? Sånn tripp-trapp-tresko...
Øyvind: Hva er det han vil si med det, da? Er det problematisk, er det vanskelig for oss å skjønne at vi først må ha en tanke, og så ut fra tanken lager vi noe som svarer til den tanken. Og når vi har laget det, så kan vi fotografere eller male et bilde av den tingen vi har laget?
Ariane: Det er bare fordi han skulle lage et kunstverk, ikke sant?
Øyvind: Nja, tror du det?
Ariane: Nå vet jeg det! Hvordan får du tanken på stol? Hvordan vet du hva "stol" er?
Øyvind: Fordi jeg har sett en stol.
Ariane: Ja, ikke sant! Men da er du litt feig.
Øyvind: Feil?
Ariane: Feig! Det er ikke den stolen først.
Øyvind: Neivel, ok. For å få en tanke om en stol i det hele tatt må du ha sett en stol først, det er jo opplagt!
Ariane: Ja!
Øyvind: Men hva med den som laget en stol for første gang da?
Ariane: Han tenkte på yndlingstrestubben sin, ikke sant, og så tenkte han at det kanskje hadde vært fint å lage en vinkel på den også...
Øyvind: Også bare poppet idéen om en stol opp i hodet hans?
Ariane: Ja!
Øyvind: Men hvordan er det mulig, når man lager nye ting, som ikke finnes fra før, hvordan kan man bare få idéen da?
Gutt: Hvis det var langt tilbake i tiden og at en skulle lage en stol, så har han sikkert satt seg ned på en trestubbe ute i skogen, et tre som var brukket i en storm. Så hadde han satt seg på den. Når han kom tilbake til leiren, så er det ingen brukne trestubber der, og så tenker han ja, da kan jeg jo prøve å lage en kopi av den jeg satt på ute i skogen.
Ariane: Så da er det ingen kopi av dén lenger, men en kopi av en trestubbe ute i skogen.
Gutt: Så blir den mer behagelig etterhvert.
Øyvind: Men da har han egentlig allerede sett noe, da. Han har fått et grunnlag for å kunne lage stolen.
Gutt: Sett en veldig, veldig primitiv stol.
Øyvind: Hva betyr det at de tankene vi har, stammer fra noe vi har sett? Må det alltid være sånn?
Gutt: Nei.
Øyvind: Å, nei? Har du noen eksempler på tanker vi har som ikke stammer fra noe vi har sett?
Gutt: Vet ikke.
Ariane: Men hva er poenget med den der, da? Da trenger vi jo egentlig ikke tanken, da. Da kan vi jo bare tenke på trestubben.
Øyvind: Men når vi ser noe, kan vi ikke bare gå hen å lage det på en måte, fordi det vi lager er jo – som han sa – en slags kopi av noe vi har sett, og da må vi ha en slags forestilling av at det vi lager er en kopi. Vi må ha en tanke før vi kan lage noe!
Ariane: Jamen, vet du hva? Alle de stolene er utgangspunktet for det som står der, kanskje. Også er dén utgangspunktet for dén.
Øyvind: Ja, det blir jo sånn på en måte. Da er det den konkrete tingen, eller det vi kan sanse, som er opphavet til alle våre tanker. – Men det fungerer kanskje når det gjelder stoler, men kanskje ikke når det gjelder andre ting? Som følelser. Vi kan jo ha tanker om følelser, og det er vanskelig å finne at de stammer direkte fra noe vi har sett.
Ariane: Tror du på engler?
Øyvind: For eksempel engler, ja! Men det er jo ikke så mange som tror på engler lenger...
Ariane: Nei, vi gidder ikke mer av dette...
Øyvind: Vi får kanskje gå og finne...

Øyvind og Ariane går ut av rommet, Eva kommer inn, deler klassen i to og ber hver halvpart gå til hvert sitt rom hvor samtalene skal foregå.



Gutt: Det der med vakten, var det planlagt?
Annen gutt: Hvorfor tror du det da?
Gutt: Fordi han overspilte.
Øyvind: Men skjønte dere før vakten kom inn at det ikke var lov å sitte i den stolen?
Gutt: Ja! Det var en sånn lapp på siden av.
Øyvind: Men er det sånn at på dette museet her, så kan man ikke skille helt mellom kunst og virkelighet?
G: Nei.
Øyvind: Kan man gjøre det ellers da?
Annen gutt: Alt er på en måte kunst – når man ser det her.
Gutt: Men det er andres mening! Tenk på din egen mening!
Tredje gutt: Det er helt opp til den enkelte hva han betrakter som kunst!
Babbel
Øyvind: Nå var det mange tanker i luften her! Du sa at hvis du er kjent nok...
Gutt: ...Så kan du bare tegne en klatt, så er det kunst.
Øyvind: Så kunst er på en måte definert ut fra hvem det er som lager den?
Klasse: Nei, ikke bare det.
Øyvind: Mener du at dette her er noe som de flest kunne gjort? Man trenger jo ikke gå 10 år på skole for å lære sånt?
Klasse: Nei, det gjør man ikke.
Gutt: Kunst, det er noe du liksom har et budskap med.
Annen gutt: Så hvis du tegner en klatt, så er det liksom noe som har forskjellige budskaper?
Øyvind: Så kunsten ligger egentlig ikke i selve klatten, men...
Gutt: Hvis det han lager har en mening. Ikke sant: hvis han maler en ting, så sier han at dette her for meg er ditt og datten, og det beskriver dét og dét for meg.
Øyvind: Men hvordan vet man det når man ser en sånn klatt på en museumsvegg, da?
Gutt: Når han maler en klatt så vet han ikke hvor bra det vil være et bilde på et eller annet annet, tror jeg. Han fikk bare lyst til å male en klatt.
Gutt: Det kan jo være et bilde av ingenting og.
Eva: Men er ikke ingenting alltid noe, da?
Gutt: Jo. Det var det som var meningen!
Øyvind: Det er jo litt vanskelig å si, da, at ingenting alltid er noe! Ingenting defineres jo som at det ikke ér noe. At det er intet.
Eva: Jamen det å tenke på hva ingenting er, det er jo ikke lett!
Øyvind: Det å tenke på ingenting?
Eva: Det er jo ikke lett!
Gutt: Det er bare et ord.
Øyvind: Ingenting er et ord, ja.
Gutt: Og da er det noe.
Øyvind: Ja, men viser det ordet til noe, da?
Gutt: Nei.
Øyvind: Det kan det vel ikke gjøre. For da vil det jo ikke være ingenting. Men noe.
Gutt: Ja, gi noen eksempler, da!
Øyvind: Hm. Ja altså, vi bruker ordet ingenting, vi bruker språket, selvfølgelig; Hva har du i sekken?
– Ingenting. Men det betyr jo ikke at det betyr noe spesifikt, det viser til et fravær av noe annet. Når vi bruker ordet ingenting, så sier vi at her er det noe som ikke er til stede, ikke at noe spesifikt er tilstede.
Gutt: Men det er jo, selv om det ikke er akkurat her.
Øyvind: Ja, det er liksom det som er litt merkelig akkurat her, da, fordi vi forstår det alle helt klart, når vi bruker ordet ingenting. Akkurat som om det betyr noe helt spesielt. Hva synes dere om det bildet som hang på lerretet der i rommet, da?
Gutt: Jeg synes det så kjedelig ut..
Latter
Eva: Kjedelig!?
Øyvind: Kjedelig? Sa det ingenting?
Gutt: Dere bare sto der, helt sånn vanlig... Som helt vanlige mennesker...
Annen gutt: Bare for å vise oss hvordan dere så ut før dere...
Tredje gutt: Så ut som en reklame for Vita forsikring eller Manpower.
Øyvind: Ikke reklame for klær?
Gutt: Men bakgrunnen var helt hvit; det så ikke ut som det var noen vegg.
Øyvind: Nei, det var det faktisk ikke heller, det var bare et lerret som bakgrunn. Men jeg synes alltid at jeg blir så fremmed på bilder, jeg synes aldri at jeg kjenner meg igjen på bilder av meg selv. Men når andre ser det, så blir det litt annerledes. Hva synes dere må til for å ta seg godt ut på bilder?
Gutt: Vibeke!
Øyvind: Nei, ikke hvem som tar seg godt ut, men hva som skal til for å ta seg godt ut? Jenter; sminke kanskje?
Eva: Nyvasket hår?
Gutt: Ikke overdrive smilet heller. Noen er fotogene, og noen er det ikke, ikke sant?
Øyvind: Ja, det er litt merkelig, Noen må gjøre seg veldig mye flid før de skal stå foran kamera og bli tatt bilde av, men det er ikke alltid at resultatet står i forhold til forberedelsene.
Jente: Pleier vanligvis å gjøre litt sånn her (gest) før vi skal ta et bilde.
Øyvind: Ja, få bort håret fra øynene.
Eva: Og noen ganger er man kjempefornøyd med et sånt overdrevet smil, for da passer det til et eller annet i bildet.
Øyvind: Har dere ikke lagt merke til det, at folk som vi vanligvis kaller fotogene, når vi ser et strålende bilde av dem hvor de smiler fra øre til øre, så er egentlig det et overdrevet smil, hvis en annen person hadde gjort det. Hadde en annen smilt det samme smilet, så ville det sett veldig kunstig ut. Men fordi dette tilfeldigvis er en person som tilfeldigvis er fotogen, så ser det riktig ut. Det ser vakkert ut. Men den som ikke er fotogen, men som smiler fra øre til øre likevel, gjør jo det samme som den som er fotogen, men den som ikke er fotogen ser ikke naturlig ut, ser kunstig ut. Men er ikke den som ikke er fotogen like mye seg selv?
Gutt: Jo. Flinke til å smile.
Øyvind: Man er seg selv, men likevel kan man si at man ser kunstig ut. Sånn som jeg på det bildet. Jeg tør ikke ta et sånt øre-til-øre-smil; det ser helt håpløst ut. Men jeg prøver å smile litt.. Men likevel synes jeg det ser kunstig ut.
Eva: Men hva er det egentlig man gjør når man tar bilde av noen, eller seg selv?
Gutt: Minner.
Eva: Ja, det er noen som bruker fotografier som minner.
Gutt: Man kan vise noe; fra et sted man har vært eller noe man har gjort.
Øyvind: Definer ordet kunst, blir det nevnt her.. er det mulig?
Eva: Ja, er det mulig? Jeg vet en som prøvde, men han ble ikke så populær i ettertid... Hitler prøvde å definere dette. Han hadde en sensur på hva det var som var kunst, og det som ikke var kunst og som utga seg for å være kunst, det ble ulovlig vare. Så hvis du laget noe som du mente som var kunst, og som han ikke mente var kunst, så kunne du bli fengslet for det. Men han er ikke så anerkjent på feltet...
Gutt: Han var trangsynt
Eva: Han var trangsynt, ja.
Øyvind: Men det fine med Hitler, sånn sett, det var at hans kunstdefinisjon; det fine med å ha en definisjon på kunst, er jo at vi har noe å forholde oss til. Da kan man gå med skriveblokken å si: Aha, dét er kunst, og dét er ikke kunst. Da kan man sortere ut de verkene som er kunst, og på et museum kan man skrive på forsiden med store bokstaver at dette er kunst.
Eva: Men skal man ha regler for hva kunst er, så må det være enighet om kriteriene.
Gruppen: Nei..
Eva: ..Og de kriteriene som han satte opp, i hvert fall, de er jo hele tiden forskjellige, for det kommer jo an på hva slags kunst du står overfor. Det er det samme med musikk; det er mye som er felles for all musikk, men man kan jo ikke sette opp de samme kriterier for hva som er god musikk når det gjelder jazz, folkemusikk, funk.
Gutt: Alle har forskjellig smak..
Eva: Ja, alle har forskjellig smak, og så skriver de på grunnlag av forskjellige innebygde regler.
Øyvind: Men hvordan kan vi snakke om kunst i det hele tatt, da? Hvis alle har forskjellig smak, og alle legger forskjellig i hva kunst uttrykker?
Gutt: Man kan si hva man synes om det man ser, så kan man diskutere det ut fra det.
Eva: Ja, man kan diskutere hva andres forhold til kunst er.
Øyvind: Men lar det seg forsvare å bruke masse penger på et samtidskunst-museum som dette? Når det er så delte meninger om hva kunst egentlig er?
Eva: Jeg synes kanskje at det kan forsvares enda mer, da, for det er jo slik man hele tiden diskuterer hva som er kunst. Ved å henge ting på veggen, diskuterer man jo hele tiden hva det er. For da har noen ved museet tatt en avgjørelse; at dette synes de er kunst. Og så diskuterer vi det som en slags bedømning; som betraktere:
Øyvind: Er dere enige i det? Synes dere det er riktig og viktig at man har et museum som dette?
Gruppe: Hmmm
Øyvind: Eller synes dere det er likegyldig?
Gutt: Neida, det er jo tydeligvis en form for kunst som kunstnerne synes er viktig.
Øyvind: Som kunstnerne synes er viktig?
Gutt: Ja, jeg tror nok de ville valgt seg et annet yrke hvis ikke de likte det.
Øyvind: Hvis de hadde tenkt å tjene penger?
Gutt: For å lage så vanvittig rare ting som det er her, så må det ligge noe bak, ikke sant?
Eva: Det er en god begynnelse...
Øyvind: Men du nevnte Sokrates, – har du lest..?
Gutt: Nei, men vi hadde om det i fjor, da hadde vi om filosofi.
Øyvind: Så hele klassen kjenner disse navnene altså. Platon, Sokrates og Aristoteles. Siden du nevnte det var det kanskje fordi du husket noe av det vi snakket om i sted, om de stolene. Kjente noe igjen fra den diskusjonen?
Gutt: At man måtte være bevisst hva en stol var, før man kunne se at det var en stol. Det var det dere snakket om. Og det er vel det samme som han der Platon mente med hesten; han mente at tanken «hest» går før selve bildet.
Annen gutt: Det med høna og egget?
Øyvind: Du mener at tanken var før selve tiden? Én ting er at det eksisterer hester, og Platon mente jo at det alltid hadde eksistert hester, alle planter, dyr og mennesker var evige arter som alltid har funnes. En ting er altså at det finnes hester dér og dér, eksemplarer av hester, og så finnes det idéen «hest» som er en idé, og som gjelder likt for alle hester som finnes i verden. Det er jo en rolig tanke, ikke sant? Er det noen av dere som har en forestilling om hvorfor Platon sier det?
Stillhet
Eva: Platon var jo også motstander av billedkunst, for han mente at når man laget et bilde av for eksempel en hest, så laget man egentlig bare en dårlig kopi av noe som også bare var en kopi i virkeligheten. Nettopp fordi det bare er et eksempel på idéen «hest». Hvorfor i all verden skal man lage et bilde av noe som bare er en kopi. Og det er det mange som har diskutert i to og et halvt tusen år: Har Platon rett eller ikke?
Gutt: Hvorfor har dere båndopptager midt på gulvet?
Klasse: Kunst!! Stor kunst!
Øyvind: Nei, nei, det er fordi at vi skal gå gjennom denne diskusjonen etterpå og analysere den og se hvordan dere diskuterte og hvilke forslag dere kom med.
Jente: Hvem er vi?
Øyvind: Ja, det er oss som sitter i denne sirkelen her.
Eva: Dere kan også få en kopi av båndet og diskutere det etterpå.
Gutt: Jeg tror ikke den hører alle.
Eva: Det er en veldig bra mikrofon
Gutt: Ok
Øyvind: Tilbake til det bildet som lyste på lerretet. Hvis det var en anerkjent kunstner som hadde tatt det fotografiet, og det var et bilde som tilfeldigvis hadde en verdi på 10.000 kroner. Så fikk dere et kjempetilbud om å få det for 1000 kroner...
Jente: Neitakk!
Gutt: Hvis kunstneren hadde en mening med bildet; at dere skulle vise noe, ved måten dere sto på for eksempel, da kan det hende at noen ville kjøpt det. Men slik det er nå tror jeg ingen ville kjøpt det.
Øyvind: Tror du ikke det? Fordi? Folk ville jo kjøpt et bilde med en sånn klatt på.
Jente: Det kommer an på hvem som er på bildet. En kjent person.
Gutt: Man selger jo plakater av fotomodeller og filmstjerner. Og så han her Øyvind til å henge på stueveggen...
Øyvind: Jojo, men folk har jo mye rart på stueveggen. Og folk ville jo betale hundre tusen for en sånn plakat, dersom det var en kjent kunstner som hadde laget den. Men er det et krav til et kunstverk at man skal kunne lese en mening ut av det? Eller er det mening nok, at det er en kjent kunstner som har laget det. For da antar vi jo at siden det er en berømt og kjent kunstner så må han jo ha hatt en mening, og det er godt nok for oss.
Gutt: Det er mange som tenker sånn.
Eva: Det er jo to forskjellige kriterier det. Hvis du ønsker å ha et bilde av en kjent kunstner på veggen, så er jo det en helt annen måte å velge på, enn å velge å ha et bilde på veggen fordi du liker det.
Gutt: Hvis det er en kjent kunstner så er det sånn at du skal briefe, hvis ikke du liker det selv.
Øyvind: Det å kjøpe kjent og berømt kunst, det er jo som å kjøpe bil.
Eva: Og merkevarer; hvorfor kjøpe Timberland-genser, når du kan få en helt tilsvarende uten Timberland-merket på.
Gutt: Halv pris...
Øyvind: Det er et godt spørsmål i seg selv. For her er det tydeligvis en sammenheng mellom de klærne vi kjøper og den kunsten vi har på veggene. – Hva ville dere hatt på veggene? For dere har noe på veggene, tenker jeg?
Gutt: Bilder av meg selv.
Latter
Gutt: Plakater. Av allslags. Av basketspillere.
Jente: Brad Pitt!
Eva: Hvorfor har dere bilder av Brad Pitt? Er det fordi han er kjent, eller er det fordi han er kjekk?
Jenta: Fordi han er kjekk.
Øyvind: Jeg skjønner jo det, at på en måte så vil man ha bilde av en pen jente eller en kjekk gutt, snarere enn et stemningsbilde fra trikken. Men hadde det ikke vært oppmuntrende å ha bilde av meg og Ariane på veggen? Når du står opp, og ser oss, så tenker du Gud hjelpe meg, det er da enda godt jeg ser bedre ut enn det! Hadde ikke det vært noe da?
Latter
Gutt: Nei.
Øyvind: Når du står opp og ser Brad Pitt, så tenker du jo «Sukk, dette er uoppnåelig men dog; han er jo så skjønn.»
Gutt: Jeg hadde mistet meningen med livet..
Øyvind: Gir dét noen mening?
Gutt: Jeg hadde alle premiene mine i et skap ved enden av sengen. Så hver morgen når jeg våkner så er det bare – Tilfreds!
Eva: er dere opptatt av hva dere henger på veggen når gjester og venner kommer på besøk?
Stemme: Nei.
Eva: Er det ingen som har kommentert hva dere har på veggen?
Stemme: Nei..
Eva: Dere har kanskje ikke så mye besøk på rommet?
Øyvind: Men la meg stille et ledende spørsmål: Når du for eksempel har Brad Pitt på veggen, er det fordi du på en eller annen måte identifiserer deg med Brad Pitt? Eller når du har bilde av en basketballspiller, er det ikke litt fordi vi identifiserer oss. Vi vil ligne litt på den som er på veggen?
Gutt: Du viser hva du liker personlig.
Øyvind: Så det vi henger på veggen, det sier noe om oss selv?
Stemme: Ja.
Øyvind: Men hadde det gått an å finne det mest fremragende kunstverk; hvis dere kom over et sånt, ville dere da si at «Å, hadde jeg bare fått dette på veggen, så hadde jeg ikke trengt noe annet. Og det hadde sagt alt som jeg ønsker å si» (...) Går det an å finne et sånt kunstverk? Tror dere at dere finner det her i dag?
Babbel
Gutt: Hvis du finner et vanvittig bra kunstverk, så sier du, ja dette er så fint at det skal ingenting annet ødelegge for det. Da vil det stå alene.
Øyvind: Ja, sånn som her. Her er det helt hvite vegger, og så henger det ett eneste bilde.
Gutt: Og hvis du er en helt ensidig person, så vil du kanskje ikke...
Øyvind: Er det noen som har en idé om hvordan det kunstverket skulle være? For at dere skulle ville rive ned alt dere har på veggene isteden?
Gutt: Hverdagslivet vårt.
Øyvind: Hverdagsliv? Skulle det være fotografi, eller maleri eller...
Gutt: En blanding.
Øyvind: Skulle det være noe som sier noe helt grunnleggende om deres virkelighet, da?
Gutt: Nei...
Øyvind: Hvis du hadde et svært to-ganger-to-meter med en blanding av fotografi og maleri med bilde av alle vennene dine; det er et utdrag fra klassen, fra en time på skolen, så er det fritidsaktiviteter; og hatt i seg alt som har noe med din virkelighet å gjøre. Med flotte farger og bilde av hele familien og alt dere er opptatt av på en sterk og enkel måte. Hadde det vært noe interessant?
Gutt: Jaaa..
Øyvind: Hvorfor trenger vi å ha veggen til å si oss noe som vi allerede vet? hvorfor henger vi opp bilder av familien vår?
Gutt: Man er vel glad i familien sin, så man har vel lyst til å huske – hvis for eksempel besteforeldrene dine bor i Bergen, så kan man se på bildet og tenke på dem.
Gutt: Det er minner. Man kan se på bilder i hodet også, men det er ikke like bra.
Øyvind: Men betyr det at når du ser på bilder så blir du glad av å se på dem?
Gutt:
Eva: På en måte så sier du altså at man opphever tid og rom. Hvis du for eksempel har besteforeldre langt borte, og du har bilde av dem hjemme, så er de liksom tilstedeværende selv om de er ikke er til stede.. de kan til og med være døde.. Kanskje man kan komme på de der minnene som du så i hodet, når man ser på bilder? Man kan komme på andre bilder av den personen eller det stedet man ser bildet av.
Eva: Vi begynte å snakke litt om tid i sted, om måling av tid, om klokker. Dere mente at om en klokke var i stykker kunne den fremdeles kalles for en klokke. Kanskje vi skal se littegrann på...
Ø: Ja, vi har et lignende kunstverk som det vi hadde nede i rommet der. La oss gå ut og se på det.



Eva: den stol-diskusjonen som Ariane og Øyvind hadde i det andre rommet; der hadde de hermet litt etter Joseph Kosuth som har laget dette.
Øyvind: Den stolen vi hadde der inne, den het en og tre stoler. Hva tror dere dette heter?
Gutt: En og to klokker.
Øyvind: Nesten.
Gutt: Tvillinger!
Gutt: En og fem klokker.
Øyvind: Ja. Hvis vi teller antall objekter som henger på veggen her, så blir det fem.
Eva: Er det noen som det er lettere å se er klokker enn andre?
Gutt: Den som viser tiden.
Eva: Og hvilken tid viser den?
Gutt: Elleve femtifire.
Øyvind: Hva er det viktigste med en klokke?
Gutt: At den viser riktig tid.
Gutt: At du vet hvor på døgnet du befinner deg.
Øyvind: Og er ikke det viktigste ved klokker da tiden? Derfor er det kanskje litt uvesentlig at denne fysiske klokken her, at den har visere og glass og... Det som er viktig med en klokke, en sånn som vi har på armen, en sånn som henger på veggen, det er at den viser riktig ... «time». Så på en måte så er det bildet her, definisjonen av tid er det det som egentlig sier noe om en klokke. – Og her da, er det noen som ser koblingen her?
Gutt: Objekt..
Øyvind: Alt er jo på en måte objekter, ja.. Er det noe som ikke er objekter? Følelser, tanker...
Eva: Mennesket er forhåpentligvis heller ikke noe objekt. Hvis man føler seg som et objekt, og ikke som en person så...
Øyvind: Dere har jo lest om Aristoteles. Han mente at alt som finnes er ting, at mennesker er en ting, en stol er en ting. Så slik sett ville mennesket vært et objekt for Aristoteles. Men se her: «Objekt, gjenstand, hensikt, mål, øyemed, tanke.»
Gutt: Det er ikke tanke.
Øyvind: Det er én ting at klokken der er et objekt, en gjenstand, men hensikt? På engelsk brukes ordet «object» også i betydningen hensikt. Hva er hensikten med klokken? Hensikten med klokken er å vise tiden. Så det er disse to som forklarer hva en klokke er. Å si at dét er en klokke, sier egentlig ikke så veldig mye; den er bare sammensatt av metall og glass og visere og tannhjul.
Gutt: Det er en gjenstand som viser tiden.
Øyvind: Jeg tror at poenget hans med å sette opp disse her, er å vise at vi er avhengige av disse begrepene. Blant annet om objekt, hensikt og tid.
Eva: Og noe annet: Hvis du tar disse tre definisjonene her og drar til Angola, så er de tidsriktige, eksakte for den som...... men det er ikke lenger dén. For da er jo tiden feil. Man kan utmerket godt diskutere tid, og objekt og klokke hvor som helst i verden.
Øyvind: Uavhengig av hva tiden er der du tilfeldigvis befinner deg. Så det som står her – mer allment – blir som Platon igjen, om idéen hest og den fysiske hesten. Det Platon sa, det var jo at idéen hest var mer virkelig enn hesten selv. Og det blir som å si...
Gutt: Det kan sammenlignes med en pepperkakemann.
Øyvind: Ja, du kan sammenligne det med er pepperkakeform. Du får menge pepperkaker ut av den formen, men ingen av dem blir en ekte pepperkake.
Eva: Men samtidig så kommer det at skal du rekke noe.....så er det dén du kommer lengst med. Du kommer ikke så innmari langt med dén (peker).
Øyvind: Det blir det samme hvis du skal ri, ikke sant, da trenger du en fysisk hest, og ikke idéen hest..
Gutt: I tilfelle må du ha en fantastisk fantasi...
Øyvind: Du kan forestille deg at du rir, men da kommer du ikke langt. Og det samme er det med tiden.
Gutt: Hvis jeg sier at klokken er halv tolv, når den er kvart på fem, da skjønner ikke du så mye.
Eva: Når var det dette bildet ble tatt da?
Jente: Tretten over halv ti.
Eva: Hvorfor er den ene viseren så uklar?
Gutt: Fordi den er i bevegelse.
Gutt: Det er fordi den rører seg i tid.
Øyvind: Men dette betyr jo at ikke er noe bestemt tidspunkt. Det er akkurat mellom det ene klokkeslettet og det neste.
Eva: Og det er så eksakt at denne klokken her klarer jo ikke å måle det.
Jente: Det blir som når du deler opp i hvert millisekund. Og det kan ikke mennesket vite, akkurat hvor mye tiden er.
Øyvind: Ja, akkurat. For da kan du fortsette å stykke opp tiden i all evighet. Den (klokken) angir bare hvert minutt. Du kan ikke angi akkurat når det er.
Øyvind: Hvor ofte er disse to helt like hverandre?
Gutt: Hver time.
Jente: De er helt like en gang i døgnet.
Øyvind: Her var det et interessant spørsmål: Kristian mener at disse to klokkene er like to ganger i døgnet, altså viser det samme to ganger i døgnet. Men er det mulig?
Jente: Ja, de er helt like.
Øyvind: Men du sa jo akkurat at det kan ikke vi mennesker vite.
Jente: Men det var fordi du snakket om millisekunder, akkurat på punktet, og det kan ikke vi vite.
Øyvind: Hvorfor det? Altså: Først har vi minuttene. Vi kan si at når viserne står akkurat her, så viser de likt. Men så kan vi tenke oss ti-delene. For det blir jo aldri akkurat.
Gutt: Akkurat idet de krysser, da er de helt like.
Øyvind: Men du kan dele opp tiden i tidelssekund, milliontedelssekund, og du kan aldri helt stoppe den inndelingen, kan du?
Gutt: De går jo over hverandre én gang, den går jo forbi, og da må den jo være lik. Det er alltid ett lite tidspunkt som de er like.
Eva: Jeg tror vi skal flytte inn i et annet rom. Vi skal ta ett arbeide til.
Eva: Sett dere ned. Kan dere slappe av litt, det lønner seg å snakke en av gangen. Adrian hadde en kommentar til bildet.
Henning: Det er et gammelt bilde, kanskje fra 80-tallet. Du ser det på klesstilen hans; han har en gammel badebukse.
Gutt: Det var et kjedelig bilde.
Eva: Javel. men hva slags bilde er dette her da?
Gutt: Sommerbilde. Fra et feriested.
Eva: Men hva er et bilde da?
Jente: Noe du tar.
Jente: Et fotografi.
Eva: Dette er et fotografi, ja?
Gutt: Hvorfor er det så lyst?
Gutt: Det er gammelt. Og det er nedsatt det eksakte øyeblikk da det bildet ble tatt.
Eva: Ja, og det er lenge siden. Hvor gammel tror dere den gutten er da?
jente: Jeg tipper ni-ti. Jeg ser det på størrelsen på føttene hans.
Gutt: Nei; sju til ni år.
Eva: Men hvorfor er det så forferdelig lyst da?
Gutt: De har kanskje glemt det i solen, og så er det blitt bleket.
Jente: Det har stått i en ramme i vinduskarmen.
Eva: Han som har laget dette bildet heter Torbjørn Sørensen, og det heter «Meg». Hvem er det bildet av da?
Gutt: Av maleren selv.
Eva: Men det er jo bilde av en gutt.
Jente: Han var jo en gutt.
Eva: Men Torbjørn Sørensen er ingen gutt.
Jente: Det er fra hans barndom.
Eva: Og hva er det fra hans barndom som han forteller om?
Gutt: Den gang han var og fisket...
Eva: Han sier det er bilde av «Meg», eller av seg selv, og dere ser dette bildet av gutten som blir fotografert. Merker han det selv tror dere?
Gutt: Nei.
Gutt: Han vet det sikkert. Han prøver å få den perfekte kastevending...
Eva: Hvorfor står han med tommelen akkurat sånn da? Og med føttene slik?...
Eva: Når han kaller dette bildet «Meg», er det selvportrett? Et selvportrett tar man gjerne forfra, eller halvveis forfra for at man skal synes. Vil du kjenne igjen denne gutten her, om han ikke tilfeldigvis har på samme badebuksen?
Gutt: Jeg tror ikke han går i den samme badebuksen den dag idag.
Eva: Jeg tror ikke han får den på seg engang. Det bildet her, det er ikke et fotografi; det er et maleri. Men hvorfor i all verden har han malt et bilde som ser ut som et fotografi, når han heller kunne ha tatt et fotografi?
Gutt: Hvordan har han malt det her?
Eva: Han har malt med billakk. Og hva er det med billakken som gjør at man kan bruke den til å få noe til å se ut som et fotografi?
Jente: Jeg ser at det er et maleri.
Gutt: Jeg ser det på luftspeilingene i vannet.
Eva: Dette er et eksempel på det vi snakket om angående idé og virkelighet. Han hadde en idé om å lage et bilde, lenge, lenge før han hadde funnet ut hvordan han skulle lage det.
Gutt: Hvor er dette bildet tatt hen?
Eva: Det er sikkert fra Sørlandet, for han kommer ifra Sørlandet.
Gutt: Det er sikkert Jomfruland.
Eva: Ser dere at han har brukt en ramme som får det til å se enda mere ut som et fotografi, en klipsramme?
Gutt: Ja, sånn som når man skal ha det på veggen.
Øyvind: Er dette et bilde dere kunne tenke dere å henge på veggen?
Gutt: Nei.
Jente: Jo, hvis det var av meg.
Eva: Hvorfor ville dere henge det på veggen om det var av dere selv?
Gutt: eller om det var av Pamela Anderson?
Eva: Men hva har Pamela Anderson med deg å gjøre?
Gutt: Hun er jo drømmekjæresten.
Eva: Det dere ser av Pamela Anderson er de rollene hun har spilt.
Gutt: Og på «Kort tid».
Gutt: Ja, det ser jeg også.
Eva: Hva er det?
Gutt: En Tv-innsamling.
Eva: Og da spilte hun ikke – da var hun seg selv?
Gutt: Ja, da var hun seg selv.
Gutt: Og så så jeg en film med henne hvor hun hadde sex på biljardbordet.
Eva: Og da følte du at du ble kjent med henne? Kanskje dere kunne ha bilde av meg på veggen – dere kjenner meg vel såpass. Det hadde vært litt morsomt å vite hvor godt dere tror dere kjenner mennesker dere har sett på TV, enten det er fra film eller noe annet.
Øyvind: Altså, hvis Torbjørn Sørensen tilfeldigvis hadde vært den samme personen som Brad Pitt, og at han så hadde laget et bilde av seg selv, da hadde dere kanskje villet hatt det.
Gutt: Ja...
Øyvind: Så dere ville hatt bildet på veggen om det var av en kjent person, eller om det var dere som hadde opplevd det som er på bildet. Men spiller det noen rolle om det er han eller dere som har vært på Sørlandet.
Gutt: Ja, det er barndomsminner
Øyvind: Men spiller det noen rolle da om det er deg – hvis du har stått akkurat sånn i mange sommere...
....umulig å høre....
Øyvind: Det kan jo tenkes at dette bildet vekker de samme assosiasjoner, tanker, hos deg som hos ham?
Eva: Jeg må innrømme at man får litt av den samme kilingen i maven som har når man står på svaberget...
Gutt: Han har det sikkert litt spesielt i dette øyeblikket...
.... umulig å høre....
Eva: Hvordan har han klart å lage dette bildet, det er jo bare et bilde av ham selv sett bakfra – det er ingen som har minner om dere selv sett bakfra!
Gutt: Han har sikkert minner fra da han fisket så da bare....
.... umulig å høre....
....Eva forklarer litt om hvordan bildet er blitt til....
Eva: Sørensen fant dette bildet i en skuff, hva var det han fikk lyst til å lage da han så dette bildet, hva handler det om?
Gutt: Selvdigging.
Eva: Da ville han bare tatt et bilde av seg selv...
Gutt2: Det kan hende faren hans er død...
Eva: Det er han. Hvorfor har det noe å si?
Gutt2: Kanskje han laget bildet for å minnes faren...
Eva: Så da er det kanskje farens kjærlighet han vil vise?
Gutt2: Ja
.... umulig å høre....
Eva: Avslutningsvis: dette bildet heter altså «Opel 145». Det er en bilfarve, den beige-hvite farven som dere ser på bildet. Det er farven på den bilen de hadde da han var liten. Det var den farven det gikk mest av da han malte bildet.
.... umulig å høre....
Øyvind: Hvordan skal du få et bilde av deg selv interessant for andre?
Gutt: Det er deres problem...
Øyvind: Men kanskje du ønsker å fortelle andre noe om deg selv. F.eks. hvis du sier: «se her, dette er en viktig opplevelse jeg hadde, jeg vil gjerne dele den med andre mennesker». Er det noe sånt Torbjørn Sørensen har hatt som ønske? Og så sier du: «mislykket»!
Gutt: Nei, jeg sier ikke det er mislykket.
Eva: Kan vi ikke gå over i det andre rommet da!
.... mumle, mumle....

Siden opprettet: 2003. Sist endret: 09.10.06 13:09.